Loddefjord-bølgen

Det har alltid vært mye prat om språket her i landet. Noen så på mangfoldet av språk som et problem, og prøvde å generalisere norsk inn i én dialekt. Bokmål og nynorsk er kanskje de offisielle riksmålene her i landet, men det er knapt noen som prater dem. Alt er dialekter, og det er noe av skjønnheten i Norge. Når det kommer til musikk, har ulike språk dominert gjennom ulike perioder. Snakker vi rock, er det selvfølgelig engelsk som ble brukt lengst.

Norsk språk i musikk

Gjennom hele 60- og 70-tallet var det engelsk folk brukte når de skapte sanger. Drømmen var jo å nå ut til USA og sette ut på verdensturne. 80-tallet ble derimot preget av en “gi faen”-holdning, og da ble dialekter plutselig populært. Man brydde seg ikke lenger om å bli kjent, man gjorde det man brente for. Det er denne bølgen som dominerte artistene fra Loddefjord-bølgen. Gjennom store deler av 90-tallet hørte man lite om rock fra Hordaland og andre steder i landet – a-Ha vekte drømmen om utlandet på nytt, og unge norske artister valgte igjen engelsk som språket i sine tekster. Samtidig vokste det frem et stort lokalt publikum som snudde ryggen til mainstream-musikk og det engelske språket. D.D.E, deLillos, Jokke &Valentinerne og andre artister er gode eksempler. Odd Nordstoga og Bjørn Eidsvåg viste at også lokale dialekter kunne brukes.

En egen bølge

Loddefjord-bølgen er heller en gren av 80-tallet, en mentalitet som foretrekker å gjøre det man ønsker i stedet for det alle vil man skal gjøre. John Olav Nilsen & Gjengen var et prakteksempel på nettopp denne holdningen. Her var man ikke redd for å utforske, ikke redd for å gjøre noe eget. Man eksperimenterte, lekte seg og fant opp underveis. Samtidig var man ikke redd for å si det man følte, vise sannheten som omringet en. Det var en punk-holdning som ga et nytt kick til den norske rockearenaen. Loddefjord-bølgen er dog ikke bare rock og punk. Her finner du hiphop-artister og sangerinner som alle har sin egen stil. Om du ikke visste det, ligger Loddefjord i Bergen. Det er en liten drabantby gjemt unna i en fjord sørvest for Bergen, like etter Laksevåg. Et område som har vært preget av fattigdom og høy kriminalitet, men som samtidig ble til et sted der håpene var for store til å møte veggen. Her har artistene levd side om side i mange år. De har støttet hverandre og gitt råd, de har strekt ut hjelpende hender og vokst sammen. Samtidig har de bevart hver sin stil og sine sjangere.

Skarrefaktoren

Skarrefaktoren i norsk musikk har vokst betraktelig takket være Loddefjord. John Olav Nilsen og Lars Vaular skal ha den største takken for dette. De har, i hver sin retning, spredt dialekten fra Vestlandet til hele Norge og vist hvor godt den kan høres ut. Under festivaler og egne konserter har man sett folk fra hele landet synge til deres låter, og prøvd å etterligne den særegne skarringen. John Olav Nilsen skapte en ny type rock, blandet med soul og pop. Lars Vaular lager hiphop som passer det 21. århundret. Fjorden Baby! er et annet lokalt band som stadig er å se på iTunes-listene. Loddefjord-bølgen har samtidig åpnet opp for muligheter blant lokalartistene som ikke har oppnådd nasjonal kjendisstatus helt enda. Studioer og plateselskap sender sine folk til den en gang så skumle drabantbyen for å se etter unge talenter. Spotify fylles opp av unge, usignerte musikere fra området. Aldri har dialekt vært så populært som det er nå.

Loddefjord-bølgen begynte på 2000-tallet, og vil sikkert holde seg i flere år fremover. Artistene åpner opp egne plateselskap, og deler av sin erfaring med yngre talenter. John Olav Nilsen er stadig å se i spennende prosjekter (selv om samarbeidet med Gjengen er over), mens Fjorden Baby! og Lars Vaular farter rundt i landet og promoterer skarringen. Det ble dessuten avholdt en egen festival i Loddefjord for å prise de lokale artistene på vei fremover. Under pøsregnet sto 2000 glade mennesker, fra både fjern og nær, og fulgte med på musikerne som gjorde sine drømmer til virkelighet.